Kobolt brukes mest i spesialstål og legeringer. Høyhastighetsstål som inneholder kobolt har høy hardhet ved høy temperatur. Når det tilsettes molybden til maraldrende stål, kan ultrahøy hardhet og gode omfattende mekaniske egenskaper oppnås. I tillegg er kobolt også et viktig legeringselement i varmefast stål og magnetiske materialer.
Kobolt reduserer herdbarheten til stål. Derfor vil tilsetning av det alene til karbonstål redusere de omfattende mekaniske egenskapene etter bråkjøling og herding. Kobolt kan styrke ferritt, og når det tilsettes til karbonstål, kan det øke hardheten, flytegrensen og strekkfastheten til stålet i glødet eller normalisert tilstand. Det har en negativ effekt på forlengelsen og krympingen av areal, og slagfastheten øker også. avtar med økende koboltinnhold. Fordi kobolt har antioksidantegenskaper, brukes det i varmebestandig stål og varmebestandige legeringer. Koboltbaserte legeringsturbiner viser sin unike rolle.
Si Silisium kan oppløses i ferritt og austenitt for å forbedre hardheten og styrken til stål. Effekten er nest etter fosfor og sterkere enn elementer som mangan, nikkel, krom, wolfram, molybden og vanadium. Men når silisiuminnholdet overstiger 3 %, vil plastisiteten og seigheten til stål bli betydelig redusert. Silisium kan forbedre elastisitetsgrensen, flytegrensen og flyteforholdet (σs/σb) til stål, samt utmattingsstyrken og utmattingsforholdet (σ-1/σb), etc. Dette er grunnen til at silisium eller silisium- manganstål kan brukes som fjærstål.
Silisium kan redusere tettheten, termisk ledningsevne og elektrisk ledningsevne til stål. Det kan fremme forgrovning av ferrittkorn og redusere tvangskraften. Det har en tendens til å redusere anisotropien til krystallen, noe som gjør magnetisering lettere og reduserer magnetisk motstand. Den kan brukes til å produsere elektrisk stål, så det magnetiske hysteresetapet av silisiumstålplater er lavt. Silisium kan øke den magnetiske permeabiliteten til ferritt, noe som gjør at stålplaten har høyere magnetisk induksjonsintensitet under svakere magnetfelt. Imidlertid reduserer silisium den magnetiske induksjonsintensiteten til stål under sterke magnetiske felt. Silisium har sterk deoksiderende kraft, og reduserer dermed den magnetiske aldringseffekten til jern.
Når stål som inneholder silisium varmes opp i en oksiderende atmosfære, vil det dannes et lag av SiO2-film på overflaten, og dermed forbedre oksidasjonsmotstanden til stålet ved høye temperaturer. Silisium kan fremme veksten av søylekrystaller i støpt stål og redusere plastisiteten. Hvis silisiumstål avkjøles raskt ved oppvarming, på grunn av lav varmeledningsevne, vil temperaturforskjellen mellom innsiden og utsiden av stålet være stor, noe som fører til at det går i stykker.
Silisium kan redusere sveiseegenskapene til stål. Fordi silisium har en sterkere evne til å kombinere med oksygen enn jern, er det lett å generere silikater med lavt smeltepunkt under sveising, noe som øker fluiditeten til slagg og smeltet metall, forårsaker sprut og påvirker sveisekvaliteten. Silisium er en god deoksideringsmiddel. Når du bruker aluminium for deoksidering, kan tilsetning av en viss mengde silisium etter behov forbedre deoksidasjonshastigheten betydelig. Det er en viss mengde silisium igjen i stål, som hentes inn som råstoff under jern- og stålfremstilling. I kokende stål er silisium begrenset til<0.07%, and when added intentionally, ferrosilicon alloys are added during steelmaking.
